søndag den 9. juli 2017

Jeg forbanner tidens elv af Per Petterson

 Per Petterson, Jeg forbanner tidens elv. Udgivet 2012 ved Forlaget Oktober. Først udgivet i 2008. 

Jeg forbanner tidens elv er en roman om forholdet mellem søn og mor, om kærlighedens flygtighed og om historien, som ubønhørligt bevæger sig videre. 
Arvids mor har fået konstateret kræft. Hun forlader Norge og tager færgen til deres sommerhus i Danmark, som hun, på trods af sine 40 år i Norge, stadig betragter som "hjem". Arvid følger efter. Måske for at trøste hende, måske for selv at finde trøst. Han skal skilles, og  fortidens minder om forelskelse og kærlighed skyller ind over ham sammen med minderne om hans barndom, om hans mor. Og langt ude på havet skvulper bølgerne med minder om hans afdøde bror, minder, som han ikke kan huske, som han ikke vil huske. 

Han hadde solskinn og smerte i kroppen der inne i det skumsprøyta blå og glitrende rommet han befant seg i så trygg i sin uønskahet og lovløshet, og det første han så i sitt liv var fårehunder i det fri fly over heden og måker i virvler over havna og den blå himmelsen i bue over øya.




Arvid fejler i alt på sin vej: han slår en truende mand, som senere viser sig at være en barndomsven, ned på færgen, han falder i vandet og bliver gennemblødt, han drikker for mange fadøl, og han klæber sig til sin mor, som meget tydeligt allerhelst vil være alene. Hendes skuffelse over Arvid, over hans mislykkede ægteskab og over hans manglende mål i livet er den flod, som skiller de to ad og gør deres forhold akavet, kluntet og omkranset af en nervøs og angstfyldt følsomhed. 
Fortællingen springer kunstfærdigt i tid, og sproget bryder op og flyder sammen til en strøm af historier, som tilsammen fortæller den store historie. Jeg var ikke så frygtelig betaget af denne historie, men der er noget i den enkle og simple måde, Petterson skriver på og i måden, han fremstiller verden, som er meget smuk og indtagende. Jeg er hvert fald ikke færdig med Petterson. Det er helt sikkert.   

... men når det gjaldt å dø, var jeg redd. Ikke for å være død, det kunne jeg ikke begripe, det var å være ingenting og derfor ubegripelig for meg og ikke noe å være redd for egentlig, men nettopp det å dø, det kunne jeg begripe, akkurat det sekundet da du helt sikkert veit at nettopp kommer det øyeblikket du alltid har frykta, da du plutselig forstår at alle muligheter for å være den du egentlig ville være, er over og forbi, og at den du var, er den de andre vil huske.

Har du læst noget af Petterson som du vil anbefale? Ellers bliver den næste på listen Ut og stjæle hester. 


Per Petterson, I Curse the River of Time. Published in 2012 by Forlaget Oktober. Originally published  in 2008. 
Read in Norwegian. 

I Curse the River of Time is a novel about a mother and a son, about the fragility of love and about history, which constantly and relentlessly moves on. 
Arvid's mother has cancer and she leaves Norway to go to Denmark, which she, even after 40 years in Norway, still considers her home. Arvid follows her to Denmark. Whether it is to comfort her or to be comforted himself is not certain. He certainly doesn't seem to know it himself. In the small house on the coast of Denmark, memories of youthful love, of childhood and of his mother wash up. Far out at sea memories of his dead brother splash around, memories that he doesn't recall, that he doesn't want to recall. 

Everything Arvid does goes wrong: he punches a threatening-looking man on the boat and later finds out that the man was a childhood friend, he falls into the water and gets soaked, he drinks too many tap beers and he clings to his mother, who very obviously just wants to be by herself. 
Her disappointment in Arvid, in his failed marriage and his missing life goals is the river that parts the two and makes their relationship awkward, clumsy and emotionally uncomfortable. 
The narrative jumps creatively in time, while the language breaks and connects in a river of stories, which all added together turns into one complex narrative. I never really got caught in the story as I had anticipated, but there's something in the simplicity of Petterson's language and the way he portrays the world, that is absolutely stunning. I'm definitely not done with him. That's for sure! 

Have you read anything by him that you would recommend me reading? I'm planning on reading Out Stealing Horses next. 

Ingen kommentarer:

Send en kommentar